Ta av meg skoene da doktor.

den 2.08.20201 ble jeg innlagt på sykehus etter å ha bli funnet i komatøs tilstand i hjemet mitt. 1,5 dag hadde jeg ligget uten og ha blitt funnet .
det var min far som fant meg, det er spesielt for meg fordi han er aldri innom meg uten avtale i forkant. min datter hadde vært hos han og var planlagt og være der noen dagr til, så at han
dukket opp uventet var rart.
han ringte så klart til 113 ambulanse og de var raskt på plass. men til tross for det var ikke kroppen min sterk nokk og hjertet stoppet i ambulansen på vei til sykehuset.
det ble fløyet inn et team fra oslo som entyen skulle ta meg med ditt, eller hjelpe til der jeg ble langt på intensiven ved skien sykehus.
de valgte og bli for og varme opp blodet mitt, fremfor og frakte meg med helikopter til oslo i den dårlige tilstanden.

grader i kroppen 26C
surhets grad 6
blodsukker 59 internationale enheter
mm

kroppen var sliten.

jeg ble lagt i kunstig koma så snart jeg kom frem og ble liggende der i overkant av tre uker, Men her skjedde det altså noe spennende ..
jeg husker noe fra andre siden..om jeg kan kalle det for det.
altså fra perioden i koma

det var som et .. det var som jeg lå i et lite rom med polstrede puter rundt meg. jeg skulle gjerne tegnet det for dere men jeg lå altså i sykesengen
med en doktor sittende foran meg og holdt på og skru ‘
‘i føttene mine, jeg merket tendenser til smerte da også.(som nå )
putene var farget i lilla, rød, lysebrun og beige aktige farger
doktoren var kledd i tynn grønn kåpe slik du ser dem på tv eller i opperasjons samenhenger.
plutselig kom det et stort lys over meg fra venstre side, jeg så ham ikke men jeg hørtet en mans stemme som sa.
“NÅ HOLDER DET, hun blir med meg “. Han var streng i stemmen. den var ikke spesielt mørk men ei heller lys. det var en en helt allminnelig stemme., Trygg

det ble noe prat mellom disse to som jeg ikke registrerte, altså mellom doktoren og mannen i lyset. det føltes ut som om doktoren skrudde på meg noen slags metall sko som gjorde veldig vondt og jeg merket det i bena som nervesmerter.
da jeg våknet etter tre uker var noe av det første jeg sa til mamma. eller jeg skrev på en plakat da stemmen ikke var i bruk enda at ta av meg disse skoene !! jeg var sint fordi det gjorde så vondt.
mamma og legene sa til meg flere ganger de første dagene at jeg ikke hadde sko på meg. jeg var så sint så sint jeg var sikker på at jeg bar
sko på meg men fikk jo se den dagen jeg var våken mer enn et minutt her og et minutt der at jeg hadde ikke sko på.
noe så rart altså.
enda 15 uker etterpå kan det kjennes ut som om det strammer til noen sko rundt føttene mine lagd i metall,
som utløser nervesmertene jeg sliter med.

2 kommentarer
    1. Så rart og litt fint. At du klarer å forklare livet ditt med døden.. Mn du må helt seriøst skru av det filteret på insta, du hadde så mange tanker, men du blir overhode ikke penere ved å ha en firkanta leppe. Vær litt tøff da.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg