Jeg skammer meg over fortiden.
Jeg har gruet meg til og kjenne på disse følelsene igjen, og kjenner jeg prøver og sveve på oversiden * hvis det sier dere noe* jeg vil liksom ikke forholde meg til det som har skjedd..
Jeg var i et forhold med en mann som var veldig bestemt på at han var den som tjente penger og damene igrunn bare skulle se bra ut. Jeg fikk det i halsen.
Årene gikk og jeg ble mer og mer blind for hva jeg i første omgang tenkte om dette og at det faktisk var feil, jeg syntes det er feil at en dame kun er til pynt og sex når mannen vil det. JEG VIL DELE DET I DAG jeg våknet i dag og for første gang på lenge Gikk jeg på badet for og stelle meg, uten planer for dagen. Jeg ville sminke meg for bilder jeg planla og ta hjemme i dag.
Også begynner jeg og gråte og får sjokk vondt i brystet. Jeg fikk assosiasjoner med forholdet da jeg følte jeg måtte se * deilig ut* for mannen og jeg ble kvalm.
Hva f liksom skal jeg sminke meg for at lesere skal godta hvordan jeg ser ut?
Jeg burde kansje gjøre det for egen del men jeg klarte ikke. Og endte opp med og sette opp håret og ta av sminken..
Jeg føler meg bedre uten og tenker som så at de som leser får godta meg slik jeg er..
Jeg er ikke helt låst og liker og stelle meg om jeg skal noe, men og gå hjemme med datteren min alene, ta på meg sminke og føle meg digg liksol, jeg får det ikke til og stemme, desverre… Og ser opp til dere som gjør det. Serriøst 👏
Noen dager er bare alt feil også, og mulig jeg har en sånn dag.. Ikke ble jeg bedre av og spise pannekaker heller 🤣
Jeg ble nesten mett av og lage røren, og vr dårlig før vi fikk spist.
C likte de derimot og det gjør gleden større
