Jeg er “kristen” nokk

Nå sitter jeg altså uke 9 på sykehuset og kjenner jeg er lei av de samme rutinene, dagene og til  og med veggene i gangene her.. Jeg prøver som sagt  tidligere og komme meg ut mest mulig uansett gjøremål, bare for og lufte meg. i dag ble jeg med mamma på et møte, en gudstjeneste/sangtilbedelse hvor jeg satt under hele opplegget. Jeg er døpt som barn og ekstremt glad i jul bla og forskjellige høytider, men jeg er ingen person som løper ned dørene i kirken hver søndag.. så absolutt ikke, men det gjør godt der gangene jeg møter opp.

jeg vet ikke helt det her forholdet med gud eller Jesus, hva du enn vil kalle ham. men det er personlig for meg i den grad at jeg VET min plass hos han og trenger derfor ikke møte opp offentlig for å få min plass bekreftet, det skal være personlig, tenker jeg.

det er som jeg skrev fordypningsoppgaven om snikislamisering hvor religion og politikk absolutt ikke hører sammen. et er på inegn måte et dirkuterbart tema i dagens samfunn heller å lovprise jesus, alstå den skandinaviske trosformen som er bestemt i denne delen av værden.

likevell kan det muslimske folk stå i karljohans gateer med ropert å tilbe deres gud allah uten hemninger. det er hensynsløst mener jeg.

det er synd og si det med jeg føler meg ferdig med det temaet etter å ha leid koranen og lest den bla sammen med mange andre bøker for og skrive den oppgaven jeg skrev noen måneder tilbake. teamet er tungt og jeg merker folk detter av i fokuset når det skal forklares. ( en får forstå den som vil ) tenker jeg.

Oppdatering fra sykehuset er at nå reiser jeg til kysthosåitalet tirsdag neste uke for mer intens opptrening av kroppen, jeg gleder meg! det som er utfordringen er at oppholdsperioden der er to uker, pluss/minus så det vil være nødvendig med hjemme hjelp en stund etter jeg er skrevet ut derifra,

jeg var og sjekket venstre øye hos Betaninen (sykehus) hvor legen beklaget seg å bekreftet at synet på venstre øye ikke er til å redde. så nå er jeg herved blind på ett øye…det gjør meg noe kjappere sliten enn hva jeg normalt sett ville bli i og med konsentrasjonen som må til og fokuseringen for og holde balanse mm.. Jeg prøvde og lese en bok for datteren min for noen dager siden å gud som jeg strevde selv jeg latet som om det gikk veldig fint. det er slike ting som gjør til at jeg blir deprimert i den grad dere kansje så i storrien i går hvor jeg ringte pappa og sa han måtte komme på besøk, litt sånn i hu og hast for jeg bare gråt.

kroppen har vært igjennom store påkjenninger og jeg er 1 av 3 som har overlevd  såpass høy surhetsgrad i kroppen og bør faktsik bare være takknemlig for alt som er bra. Det er ikke alltid like lett, men setter stooor pris på alle meldinger og besøk jeg har hatt under disse ukene under sykehusopphold.

nå skal jeg se en film med et øye også håper jeg dere som meg prøver og finne små gleder i hverdagen som gjør det lettere å stå på og bidra positivt i samfunnet og spre gleden videre til andre mennesker som trenger det.   Ha en fin kveld og natt til dere fineste ;*;^*

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg